Bilde: Skurdalskyrkja anno 1969
Foto: Nic. Grøvo
Det var det vi ville
Det var sterke meninger om arkitektur og materialvalg til den nye kirken. Men hva var arkitektenes tanker bak de valgene de gjorde? Sommeren 2018 var enken etter Helge Skoug jr. innom i Skurdalskyrkja. Da overleverte hun manus til Skougs innlegg i forbindelse med et menighetsmøte i Skurdalen januar 1967. Protestene mot Skougs utkast gjør at han har kommet i en situasjon der han må forsvare og argumentere for sine valg, noe jeg synes han gjør på en mesterlig måte. Jeg vil her gjengi noen av de momentene han framhever i sitt innlegg.
Trekantformet grunnplan
Trekanten er et gammelt symbol i den norske kirke, og et viktig moment var at en trekantet planform ville konsentrere oppmerksomheten mot alteret og presten, noe man bestandig har arbeidet mot i kirkearkitektur. Alteret er plassert lengst mulig mot øst som også er i henhold til en gammel tradisjon i norsk kirkeliv.
Takkonstruksjon
Et av de tydeligste prinsippene som de gamle nordmenn brukte i sine takoppbygninger i de gamle kirkene, er nettopp et tak som springer over tak. Hovedtaket dekker undertaket som igjen dekker svalgangen. En av utfordringene ved en slik takkonstruksjon er å gjøre rommet søylefritt. I Skurdalskyrkja er det det løst ved hjelp av limtredragere som er forankret med stål i grunnmuren, med en ståldrager fra sperr til sperr går en ståldrager som holder det hele på plass. På tvers av sperrene går åsene som sammenbinder sperrene, og som gir underlaget for takbordene.
Ved å heve den ene konstruksjonen, den ene takformen, har vi fått to tak. Det minste taket, dekker og gir ly for menigheten, det minste elementet i kirkerommet. Hovedtaket dekker alteret, det største og viktigste og hovedmidtpunktet i kirkerommet.
Taket er lektet opp for spon som behandles med tjære og linolje.
Byggemateriale
Veggene i trekanten er bygget i stein. Grunnen til det er først og fremst at det vil gi en behagelig overflate, og at stein er et naturlig byggemateriale som ligger på steinrøysene like ved kirken. I tillegg krever takformen en sterk grunnmursvegg som kan tåle trykket fra taket.
Klokkestøpul
Klokken ble ikke plassert i klokketårn på taket. Først og fremst fordi svingningene fra klokkene er så voldsomme at belastningen på konstruksjonen ville bli for stor. Klokkene er derfor plassert i et lite støpulhus ved siden av kirken.
I eldre tid, da kirkene i alt vesentlig ble bygget i tre, i stolpekonstruksjon, klarte ikke de smekre konstruksjonene å bære klokkene. Steinkirkene derimot, hvor tårnfoten og tårnet kunne bygges opp med stein, tålte belastningen. Fra denne tiden kan vi ikke finne en eneste stavkirke, en stolpekonstruksjon, hvor kirkeklokkene er plassert i tårnet. I spørsmålet om stavkirke og tradisjon er det derfor en total misforståelse å snakke om stavkirke og klokker, spesielt når vi alle i grunnen er enige om at takformen må utføres i tre.
Bilde: klokkestøpul
Lyset
Alle de eldre stavkirkene har konsentrert lysinnfall ovenfra. De baserte seg på lysglugger oppe i himlingen. Dette kan vi se i flere kirker og store katedraler, hvor lysspaltene, lyset, glasset, konsentreres høyt oppe.
Plasseringen av lyset i utkastet til Skurdalskyrkja er etter arkitektens mening, naturlig. Det dannes en naturlig lysspalte i taket som skiller takmassene. Slik får vi en konsentrasjon av lyset mot alteret uten at det sjenerer og blender menigheten, og det gir rommet reisning og luft.
Siste del av innlegget er som følger: «Det forslaget som foreligger er basert på en arkitektonisk vurdering av bygdens linjer, åslinjer, den er basert på tomten, den er basert på studier av gammel arkitektur, uten at man derved på død og liv skal bygge gammel arkitektur i dag, fordi man nettopp er engasjert til å skape noe for bygden, og kanskje noe som vil peke fremover. Det vil jeg ikke påstå, det har jeg ingen rett til, det gjør sikkert ettertiden.
Den er ikke moderne denne kirken, dette forslaget, den er ikke ekstrem i sin byggeteknikk og form. Tankene er tenkt så mange ganger før, rundt omkring i Norge, Europa, ja ikke så langt herifra – Bergen. Den er ganske enkelt bygget opp på de tanker som de gamle nordmenn brukte å bygge sine kirker på. Og den er bygget opp på av de materialer som finnes i Skurdalen; det er stein, og det er tre.
Dette var det vi ville skriver arkitektene i sin hilsen i forbindelse med vigslingen. Spørsmålet om kirkens forhold til menneskene i vår tid, akkurat nå, engasjerte arkitektene i deres første fase i utførelsen av Skurdalskyrkja.
«For oss speiler Guds Ord seg sterkt i naturens skiftende ansikt. Vi ville at kirken skulle bli en del av landskapet, harmonisk og i beskjedenhet. Det var naturlig å gi kirken en massiv form med linjer som dalens, lange og slanke, med fjellene omkring, kirken som et fjell i seg selv, en klippe å bygge på. For å understreke den massive form på kirken, valgte vi å plassere klokkene i en støpul, en enkel form som innordner seg kirkens hovedform. Slik tak hvelver seg over tak, er linjene inspirert av stavkirkene.»
Kirkens materialer – og Guds
Altertavlen med motivet av den korsfestede og oppstandne Kristus, er laget av den kjente kunstneren Victor Smith, som senere tok etternavnet Sparre. Victors tanker omkring arbeidet stod på trykk i festskrift ved vigslinga av Skurdalskyrkja, og jeg vil her referere hans tanker omkring arbeidet. Smith var klar over noens av skurdølenes betenkeligheter over denne «moderne» kirken, og visste at dette også ville gjelde hans arbeid, og at forventninger og ønske om karakteristisk kunst for dalen, da først og fremst rosemaling, var stor. Som han selv uttrykker det: «Mine tanker fremla jeg slik: Rosemalernes kunst ble skapt som det skjulte Norges svar på europeiske filosofi og stilfølelse i rokokkoens tidsalder. Skurdalen skal få en altertavle som blir vår egen tids rosemaling, slik den kan formes når vi vil gi et svar på den krisesituasjon som utfordrer oss fra dagens verden.»
Han ønsket at altertavlen skulle være en aktiv del av kirkehuset og liturgien. Som han selv uttrykker det: «Altertavlen må kjempe for kirkens budskap slik vi selv ønsker å gjøre det. Slik kan kunsten gjøre Kristus virkelig for oss i vår tids materialer – på samme måte som Gud lar Kristus oppstå på nytt i det materiale Han har valgt å arbeide med – nemlig oss mennesker.
Kobberet irrer i grønt, den Hellige Ånds farge i de gamle ikoner, Kristusskikkelsen stiger opp av et jordtungt mønster av gammelt skigardsmateriale, funnet oppe i fjellet, forsølvet av vær og vind.
Den taggede tornekransen er flettet av piggtråd – et symbol på Kristi lidelser og på denne verdens ufred og nød. Denne rustne piggtrådkrans er den Kristus bærer i dag. Den skal med sin realisme hindre oss fra å drømme oss bort i idyllen blant vakre mosaikkstener og farget glass. Symbolene er gitt oss som veivisere inn i åndens virkelighet og ikke til estetisk dekorasjon.
Kristus er fremstilt både som korsfestet og oppstanden. Naglene, spydodden, kjortelen med terningene, isopstilken med svampen, alt peker mot Golgata. Men samtidig er det den oppstandne som sprenger seg løs fra likkledet. Til sist står Han slik Han vil komme igjen i soloppgangen fra øst.»
Sparre satte stor pris på oppdraget med altertavlen, og i et av sine mange brev til sokneprest Tysnes skriver han dette: «Jeg har stor glede av arbeidet med tavlen. Jeg forsøker å legge riktig godt håndverk inn i arbeidet, det betyr noe for landsens folk tro jeg at tingene er ordentlig gjort.»
Og ordentlig ble altertavlen. Den er et blikkfang, og det elementet ved kirken som har høstet mest oppmerksomhet og vært et yndet fotomotiv opp gjennom årene. Også prestene vet å sette pris på dette mesterverket, og har mang en gang trukket altertavlen fram i sine prekener. Og det finnes knapt noe mer magisk enn det øyeblikkene lyset faller på altertavlen, og Jesus den korsfestede og oppstandne åpenbarer seg bokstavelig talt.
Bilde: Altertavlen
Vigsling av Skurdalskyrkja
7. september 1969 ble Skurdalskyrkja vigslet. Biskop Hauge stod for vigslingen og holdt takketale. Etter gudstjenesten var det klart for festsamling i det nye samfunnshuset som også ble innviet denne dagen. Mens sentraliseringsbølgen slo innover landet hadde altså kommunen slått på stortrommen, og bevilget rundt 1 million kroner til bygging av kirke og til kombinert gymnastikksal og forsamlingshus i Skurdalen. Ordfører Osvald Medhus skriver i sin hilsen til Skurdalskyrkja: «Så kan ein spørja: Var det ikkje meir fornuftig i dette tilfellet å sentralisere både skole- og kyrkjegangen til Geilo? Skurdalen vil då få det beste skoletilbod landet kan gi. I kyrkja kunne presten nå både Skurdalen og Geilo under same messa. Blir det bygt fleire kyrkjer i Hol nå, kan ikkje ein prest greie alt. Ei sentralisering hadde vori ei effektiv og rasjonell ordning.
Det er berre det at det er ingen i Hol som har tenkt på noko slikt. Vi har alle meint at Skurdalen skal ikkje bli hengt på slep til ein annan krins, men få høve til å leva sitt eige liv, sjølvstendige liv. Det gjeld kan hende ikkje berre økonomiske og rasjonelle omsyn.
Ei fylgje av eit slikt standpunkt er at kommunen må syte for at dette vesle bygdesamfunnet funksjonerar. Derfor må det bl.a. til ei høveleg kyrkje, ei tidsmessig skole og eit skikkelig forsamlingshus.»
Kloke tanker og ord fra politisk hold der altså, og kanskje noe å legge seg på minne for dagens politikere.
Skurdalskyrkja gjennom 50 år
Bilde: Skråfoto Skurdalskyrkja
Foto: Bjørn Furuseth
Bygningsmessige forandringer
På disse 50 årene har det blitt gjort små og store forandringer, både innvendig og utvendig. La oss begynne med det utvendige arbeidet. For å lette arbeidet for kirketjeneren ble det lagt om til elektrisk klokkeringing. I 1994 ble det bygget nytt bårerom med et redskapsrom vegg i vegg. Dette bygget er plassert på østsiden av kirken hvor det også er opparbeidet en ny parkeringsplass. Det opprinnelige bårerommet i kirkens underetasje ble da innredet til pause- og omkledningsrom for kirketjener. Omtrent på samme tid ble det også anlagt vatningsurne ved redskapshuset. Gravplassen har også blitt utvidet med et tilleggsareal på nedsiden av kirken. De senere år har det også blitt anlagt rullestolrampe ved hovedinngangen. Grunnet dårlig grunnarbeid og telehiv ble ferdselsarealet på framsiden av kirken gravd opp, drenert og belegningsstein lagt på nytt. Dette var et omfattende arbeid som ble sluttført i 2017. Sommeren 2018 ble taket på kirken restaurert og tjærebredt, og høsten 2018 ble det satt opp ny flaggstang.
Innomhus har det også skjedd ting. Det største løftet skjedde på begynnelsen av 2000-tallet da det ble lagt til rette for HC-toalett, og det ble installert kjøkken i tilknytning til dette. I kirkerommet har alle lysrør –og armaturer blitt skiftet ut med noen som tilfredsstiller dagens miljøkrav. På 80-tallet ble kirkegulvet belagt med kokosmattefliser. Disse svekket effekten av varmekablene og begynte dessuten å bli slitt, og ble derfor fjernet for et par år siden. Nylig ble gulvet pusset, og med ny løper skulle alt ligge til rette for en storstilt feiring i september.
Bilde: Skurdalskyrkja anno 2013
Foto: Bjørn Furuseth
Markering av 50-årsjubileet
Lørdag 7. september kl 17:00 blir det jubileumskonsert i Skurdalskyrkja. Lars Inge Tverberg har det kunstneriske ansvaret, og han har satt sammen et musikkverk basert på lokale folketoner, sagn og fortellinger. Med seg har han blant andre: Eldbjørg Nedrestøl, Espen Wensaas, Gaute H. Holtbakk, Solfrid N. Gjeldokk og Kjell Audun Holestøl.
Konserten er gratis, og åpen for alle!
Jubileumskomitéen retter en stor takk til Karsten Isachsens legat og Hol kommune for deres økonomiske bidrag til konserten.
Søndag 8. september blir det festgudstjeneste i Skurdalskyrkja kl. 11.00 med påfølgende festsamvær på Lia Fjellhotell.
Økonomisk støtte fra Karsten Isachsens legat gjør det mulig med en slik storstilt markering av jubileet. Hvis det er flere som vil bli med på spleiselaget, setter vi stor pris på det. Jubilantens kontonummer er 2333.32.49863 og Vipps 54 90 26.