Frå bygd til bygd - Dagali

Når man drar over åsen fra Skurdalen til Dagali, kommer vi over i Numedalslågen sitt dalføre. Det kan merkest på dialekten. Hermann Bjørkheim, som var lærer i Dagali i 15 år, skrev et lite hefte om målet i bygden. Han brukte et illustrerende eksempel. Om folk i Skurdalen skal uttale den kjente boktittelen ”Hvem Hva Hvor” på sitt mål, sier de: ”Kæm Ko Kor”. Men i Dagali sier de ”Høkken, Hø, Hør”.

Presten kom sjelden til Dagali. Derfor slapp også konfirmantene lett. Johannes Sæthe som vokste opp i Dagali, forteller at konfirmantene hadde møte med presten bare fire ganger i året. Da samlet presten konfirmantene noen timer, lørdagen før han skulle ha gudstjeneste.

Ved kirken var det bygd en kirkestue, som mellom annet skulle brukes til overnattingsted for presten. Men stua var lite brukt, og da kretsen trengte fast skolehus, ble kyrkjestua flyttet og satt opp på Nord-Ramberg.

Frå bygd til bygd - DagaliFå bygder hadde så rikt og variert foreningsliv som Dagali. I innenriksdepartementets liste fra 1941 finner vi seks foreninger i Dagali. De seks er Dagali vel, ungdomslaget, fråhaldslaget og husmorlaget, og dei to misjonsforeningene for Indremisjonen og Det norske misjonsselskap. Listen er ikke fullstendig. Det er for eksempel en rad med andre misjonsorganisasjoner som har arbeid i kretsen. Indremisjonen i Dagali eier forsamlingshuset Betania, som ble bygd i 1929.

Leggstan

I 1914 satte Gunnar Stensen i gang arbeidet med å rydde opp og stelle den gamle Leggstan, der 126 av bygdefolket i Dagali, Sør-Skurdalen og Tunhovd fikk sin siste hvile, før Dagali fikk sin egen kirkegård i 1850.